I dette innlegget vil jeg gå nærmere inn på det viktigste rasekjennetegnet hos engelsk vedder og på hvordan det utvikler seg over tid. Ikke bli overrasket om jeg her og der gjør noen små avstikkere fra hovedtemaet, for eksempel når det gjelder klostell eller strø. Det er bare viktige deler av helheten og hører med til en sunn utvikling av ørene.
De første leveukene vokser ørene til den engelske vedderen enormt. Man kunne nesten si at man kan se de små ørene vokse fra dag til dag, for den fulle ørelengden på de ønskede 60 cm er som regel nådd innen femte eller sjette levemåned. Deretter endrer ørelengden seg bare minimalt, på grunn av den senere utviklingen av hodet (pannebredden i voksen alder).
Et godt tips eller en god pekepinn for å sikre at ørene en gang vil nå full lengde, er å teste om øretuppene rekker ned til knærne på kaninen. Går tuppene lenger: svært god vekst. Rekker de ikke ned til knærne: svak ørelengde.
Men la oss begynne fra starten:
Engelsk vedder er den eneste vedderrasen der ørene «faller» fra fødselen av. Det betyr at ørene henger ned fra første dag og heller ikke senere, når ungene forlater reiret, bæres oppreist. Det finnes selvsagt unntak, for eksempel når det foreligger anatomiske feil.
Hos andre vedderkaniner er det slik at ungene først har stående ører, som de så (avhengig av rasen) lar «falle» etter noen uker. Ungkaninene senker ørene stadig mer og bærer dem en tid vannrett (små fly), til de til slutt henger helt ned.
Ørene til en engelsk vedder-unge er tykke og kjøttfulle de første levedagene. Jo mer pelsen vokser og ungen legger på seg, desto lengre blir også ørene. Ved ca. 4–5 uker er ørene svært tynne og ømfintlige. Fra dette tidspunktet må man også begynne å kontrollere ørene til ungene og drive aktivt ørestell.
Fra 5.–6. uke, når ungene allerede deltar aktivt i livet i buret, ser man også stadig tydeligere forandringene i ørene. I ukene som kommer, blir ørene lengre enn resten av kroppen til kaninen, og nå begynner de også selv å stelle ørene sine intensivt.
Temaet «Klostell hos ungene» skal her bare nevnes for fullstendighetens skyld. Buret bør være godt strødd med et tykt lag halm, og som underlag under halmen anbefales et lag mykt, absorberende kutterflis. Det tykke strølaget er viktig for at ungene som hopper rundt, ikke skal skli på glatt underlag (som man får ved hold i et gjødselbrett) og skade ørene. Dessuten sørger et tykt strølag for nok varme, som er nødvendig for bedre ørevekst (tema «Hvorfor varme er fornuftig for bedre vekst av ørene»).
Nå er det også på tide å tatovere ungkaninen (ved avl i forening). I ørene har det nå allerede dannet seg et stort nett av blodårer som går gjennom hele øret og er lett å se når man holder øret opp mot lyset.
Jo større og tydeligere dette årenettet er, desto bedre blodgjennomstrømning har øret (varmt), og øreskinnet virker mykere. Ører med dårlig blodgjennomstrømning og et svakere årenett virker stivere og henger heller ikke pent og slapt ned.
Innen sjette levemåned er veksten av ørene avsluttet. Har kaninen innen da ikke tilnærmet nådd målet (< 57 cm), vil den heller ikke senere nå målet på 59 til 60 cm. Litt slingringsmonn finnes fortsatt i fasen der hodet blir mer markert, særlig hos hannen. Jeg vil her ikke si at dyr med < 57 cm straks må sorteres ut. Det er bare min erfaring at ørene fra denne alderen ikke gjør noe stort hopp i lengde. Man kan godt også stille ut dyr med ører på rundt 58 cm, men da må man regne med trekk (se innlegget «Slik måler du ørene riktig»).
Til avl bør man derimot bruke utgangsdyr med fullt mål, for det dreier seg tross alt om rasekjennetegn nr. 1 hos engelsk vedder.
